«I FOKUS» i Dagen onsdag 20 september 2000
av Gunnar Johnstad, 1. amanuensis ved Norsk
Lærerakademi
FOR ANDRE ÅR på rad sendes for tiden en bredt anlagt internasjonal
serie kalt "Mannen som ble Messias" på norsk TV. I motsetning
til første gang serien ble sendt (i fjor sommer) satser NRK fjernsynet
denne gang - bl.a. i samarbeid med professorer på Menighetsfakultetet
og med Norges Kristelige Studieråd - stort på å skape
interesse for den og ledsager den med studiebok, studiegruppeopplegg
og lignende. Og krav på interesse har denne serien. Den gir oss
et godt og representativt inntrykk av hvordan den internasjonale Jesusforskning
som historievitenskapelig prosjekt for tiden ser ut, og serien kan gi
et godt grunnlag for debatt om det historiske spørsmål
om hvem Jesus var og troens spørsmål om hvem han er.
I DET FØRSTE regulære programmet som ble sendt for en
uke siden, ble et klassisk tema i Jesusforskningen tatt opp, spørsmålet
om den såkalte historiske Jesus. Programmet kan nok ha virket
provoserende på mange. Allerede TV-seriens tittel er for øvrig
nokså provokativ. Formuleringen "Mannen som ble Messias"
suggererer nemlig at Jesus ble gjort til noe han ikke selv var seg bevisst
å være. Han skal ikke ha sett på seg selv som den
salvede frelserkongen som var lovet jødefolket i Det gamle testamente,
det var de første kristne som tenkte og trodde dette om ham.
Det er typisk for den kritiske Jesusforskningen å hevde at det
er liten eller ingen forbindelse mellom de første kristnes Kristusbekjennelse
og lære om Jesus (kristologien) og Jesu egen selvforståelse,
jf. Kristian Schjelderups skrift fra 1924: "Hvem Jesus var og hva
kirken har gjort ham til". I denne liberale tradisjon opereres
det med et skille mellom den forkynnende historiske Jesus og den forkynte
troens Kristus, mellom Jesu evangelium og evangeliet om Jesus. Iblant
postulerer man også at de første kristne skal ha misforstått
Jesus og tolket ham i bilder og roller som han selv ikke ville ha vedkjent
seg. Men når forbindelsen mellom historiens Jesus og troens Kristus
på denne måten blir brutt, blir troens Jesus et fantom.
Så lenge mennesker har bekjent troen på den korsfestede
og oppstandne, har de også forholdt seg til historiens Jesus og
vitnet om identiteten mellom den jordiske Jesus og den herliggjorte
Kristus. Det er avgjørende viktig for Kristus-troen at det evangelistene
forteller om Jesus, er pålitelig historisk sett. Evangeliene er
riktignok ikke vanlige historieberetninger, men trosvitnesbyrd. Det
evangelistene forteller om Jesus, skriver de for å føre
mennesker til tro på ham, jf. apostelen Johannes som sier at hensikten
med han skriver om i sitt evangelium, er at leserne "skal tro at
Jesus er Messias, Guds Sønn" og at de "ved troen skal
ha liv i hans navn" (Joh 20,31).
EVANGELISTENE KAN SAMMENLIGNES med portrettører. De maler Jesusbildet
med ord. Et portrett kan gi et mer treffende og talende bilde av et
menneske enn et aldri så nøyaktig fotografi. Portrettkunstneren
evner å få frem det som er karakteristisk og vesentlig hos
den som portretteres. Evangelistene maler med ordets pensel et levende
og sant Jesusbilde - vi får i dette bilde se hva som er det vesentlige
og avgjørende med Jesus og hans liv og verk. Det er kirkens tro
at bak evangelistenes Jesus-portrett står Gud selv og hans Ånd.
Derfor finnes det ikke noe sannere Jesusbilde enn det vi møter
i evangeliene slik vi nå har dem. En av deltakerne i sist onsdags
TV-program fremholdt nødvendigheten av å skrape noen lag
med maling av evangelienes Jesus-bilde for få frem et antatt mer
opprinnelig og ekte Jesusbilde, den "egentlige" Jesus, den
historiske Jesus. Slik tenker ikke bibeltroende kristne. For dem er
evangelienes Jesusbilde slik Gud ville det skulle være og derfor
det sanneste som kan gis. Det behøver ikke renses eller avskalles
eller avskrapes, og aller minst er det nødvendig å male
det om igjen.
|
