|
Hvordan forfølgeren ble en apostel og misjonær er et spørsmål
mange har beskjeftiget seg med. Det er dokumentert at det allerede på
300-tallet finnes forsøk på å besvare dette i et
jøde-kristent anti-paulinsk skrift. Paulus skal ha vært
forelsket i øversteprestens datter. Da kjærligheten ikke
ble gjengjeldt, snudde han helt om og ble en motstander av alt jødisk
- slik bare en forsmådd elsker kan bli det. Selv om dette svaret
neppe har historisk holdbarhet, viser det at spørsmålet
om hva som skjedde med Paulus og som forandret ham så brått,
er gammelt.
Paulus selv hevder at han har sett Jesus etter oppstandelsen (1 Kor
9,1), eller bedre; at Jesus har vist seg for ham (1 Kor 15,8-9). Dette
møtet med Jesus skiller seg fra det fysiske samvær som
disiplene hadde med ham også etter hans død. Likevel fikk
dette møtet dramatisk betydning for Paulus selv. Han omtaler
hendelsen tydeligst i Gal 1,13-16; som fortelling finnes hendelsen utfoldet
i Apg 9; 22 og 26. At hendelsen nevnes tre ganger, er i seg selv verdt
å legge merke til. Kristus viste seg for Paulus og ga ham et oppdrag,
nemlig å forkynne evangeliet for alle folk.
At Kristus viste seg for Paulus i en visjon utenfor Damaskus, fikk
konsekvenser ikke bare for Paulus selv, men også for hans måte
å tenke på. I en visjon ser Paulus at Kristus, hans antatt
døde motstander, er levende og hører hjemme i Guds lysglans.
Da går det opp for ham at han må tenke nytt om Kristus.
Paulus store forundring må ha vært at det var hans egen
lydighet mot Loven som hadde gjort ham til en fiende av Guds Messias.
Både i Gal 1 og Fil 3,5-6 sier Paulus at det var hans iver for
Loven som gjorde ham til en forfølger av Jesus og hans tilhengere.
Slik må han også nyorientere seg i forståelsen av
Moseloven. Kristus og troen på ham blir dermed det nye sentrum
i hans liv og tenkning. Bak apostelens teologiske ny-orientering når
det gjaldt Moseloven i Galater- og Romerbrevet ligger det derfor en
personlig erfaring av at Loven hadde ført ham bort fra den Messias
som Gud hadde lovet å sende. I stedet for å orientere sin
tenkning utfra Moses og Loven, begynte Paulus derfor å tenke utfra
Abrahams tro. Abraham var en troende, i den betydning at han trodde
på Gud løfter (1 Mos 12 og 15) lenge før Moseloven
ble gitt. Damaskus-opplevelsen fører altså hans tenkning
bakenfor Moses til Abraham, han som trodde Gud og ble regnet som rettferdig
(1 Mos 15; Gal 3) på grunnlag av sin tro.
|
