|
I jødisk martyrlitteratur finnes det en kjent tradisjon om
den gamle mannen Eleasar, om en mor og hennes sju sønner. Fortellingen
om hvordan de blir drept er gjengitt i 2 Makk 6-7 (norsk oversettelse
finnes i Bibelselskapets oversettelse av De gammeltestamentlige Apokryfer)
og 4 Makkabeerbok i dansk oversettelse av Niels Hyldahl i E. Hammershaimb
m.fl., De Gammeltestamentlige Pseudepigrafer II, (København 1972:
G.E.C. Gads Forlag). Deres motstand mot hedendom og avguder viser seg
blant annet i at de nekter å spise uren mat. Deres standhaftighet
ble legendær, og kom senere til å danne mønster også
for hvordan mange kristne martyrfortellinger ble utformet.
Apostlenes gjerninger kap.10-11 forteller om Gud som viste Peter en
duk med uren mat. Fra himmelen hørte han en stemme som ba ham
spise. Da svarte Peter: "Det kan jeg ikke, Herre. For jeg har aldri
spist noe vanhellig og urent." (Apg 10,14) Senere i fortellingen
oppsummerer Peter hva han skulle lære av dette: "Dere vet
at det er forbudt for en jøde å være sammen med eller
besøke noen fra et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke
har lov til å si at noe menneske er urent." (Apg 10,28) Diskusjon
om maten var således uenighet om forholdet mellom jøder
og andre folk.
 |
| I Gal 2 leser vi om at det kom til en
kraftig konfrontasjon i Antiokia mellom Peter og Palus
angående spørsmålet om bordfellesskap
med hedningene. |
|
|
Matdiskusjonene angikk altså forholdet mellom jødisk tradisjon
og hedningene. Samtidig var dette en debatt om hvordan jødenes
hellige skrifter skulle tolkes: Hvilke deler av den store skriftsamlingen
som de kristne senere har kalt Det gamle testamente, og som jødene
kaller Tanak, skulle gis prioritet og anses som nøkkel for forståelsen?
Synagogenes posisjon var at sentrum måtte være Moseloven,
Gudsfolkets fremste oppgave, og Abrahams tegn, omskjæringen (1
Mos 17). Mange jødekristne delte nok dette synspunktet; i hvertfall
har de ment at man ikke kan frita seg helt fra Moselovens bestemmelser
om rent og urent.
Paulus derimot mener at utgangspunktet må være den løfteshistorie
som begynner i 1 Mos 12,1-3. Gud lover at Abraham skal bli til velsignelse
for alle folk. Abraham tror på disse løftene: Abraham trodde
Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig." (1 Mos 15,6)
På dette grunnlaget mener Paulus at Abraham er blitt stamfar til
alle som tror på Kristus. Han legger stor vekt på at dette
ble sagt om Abraham og til ham hele 400 år før Moseloven
kom inn i bildet. Derfor mente han at Moseloven ikke kunne være
utgangspunktet for å forstå Guds frelsesplan..
Det er dette løftet til Abraham at Kristus kom som oppfyllelsen
av. Fokus settes med andre ord på begynnelsen til Israels historie
og til slutten, det vil si profetenes fremtidsvisjoner. Matdiskusjonene
bunner i siste omgang i dette spørsmålet: Hva er viktigst
i de hellige skrifter?
|
