Utskrift fra programmet «Strategen Paulus»

Utskriften er en direkte utskrift fra oversettelsen til tv-serien og har samme rekkefølge som i programmet. Det innebærer at setningsformen er litt spesiell og knapp siden den gjengir oversatt tale.

De leste kommentarene i programmet er rykket inn slik som dette avsnittet

For ordens skyld er de ulike forskernes navn gjengitt i kursiv ved starten av «sine» kommentarer, slik: L. Michael White

Hver eneste søndag samles mennesker for å lytte til et budskap. I nesten 2000 år er budskapet formidlet igjen og igjen. Og hver generasjon har lagt til sin egen mening og tolkning. Budskapet og historien om Jesus fra Nasaret ble opprinnelig fortalt av hans første etterfølgere. Så ble det gjenfortalt i evangeliene av nye troende som kom til. Slik begynte en religion å ta form. Ved hjelp av historikere, teologer, arkeologer og andre vender vi tilbake til tiden da en ubemerket mann ble født. Han som senere fikk et navn som ble grunnlaget for menneskers tro.

Paulus forteller: «Jeg drog til Jerusalem med Barnabas. I et møte med de mest ansette la jeg fram evangeliet jeg forkynner.»

L. Michael White Paulus sier at han drog til Jerusalem for å møte kirkelederne, som han kaller «pilarene».

Allen D. Callahan Vi kjenner navnene på noen som må ha vært ledende i bevegelsen. Peter og Jakob. Ikke den Jakob som vi finner på lista over apostler. Denne Jakob er Herrens bror.

L. Michael White Det er litt overraskende å finne en fra familien i denne tidlige gruppa. For i evangeliene blir det sagt at familien var imot forkynnergjerningen hans. Markus forteller at de tror han er gal. Og de vil ta ham med hjem før han skader seg. De spurte hva de skulle gjøre med de omvendte ikke-jødene. Og de kom til en slags avtale med kirkelederne i Jerusalem. De sa at Paulus kunne omvende disse ikke-jødene. Uten å presse dem til å la seg omskjære.

Paulus sa seg enig i å samle inn penger hos hedningmenighetene. For på den måten å støtte kirken i Jerusalem.

Paulus drog til Antiokia og trodde at han hadde vunnet en stor seier. I synet på hvordan det kristne budskapet skulle være. Men kort tid etterpå kom Peter fra Jerusalem.

Paula Fredriksen Paulus forteller levende om det i brevet til galaterne. Når han snakker om et oppgjør han og Peter hadde i Antiokia.

Allen D. Callahan Et klassisk oppgjør i historien til den tidligste kristendommen. Paulus forteller historien slik: Han traff Peter, som holdt måltid med ikke-jødiske Jesus-tilhengere. Peter syntes at det var greit til delegasjonen fra Jerusalem kom.

Paula Fredriksen De kom med visse hint, og Peter sluttet å gå på disse bankettene. Så får vi en vidunderlig passasje. Det Paulus ønsket han hadde sagt. Og som han påstår at han sa. Han kjefter på Peter for at han ikke følger Kristus. Men det han kjefter for, er maten!

Allen D. Callahan Paulus forteller historien noenlunde på denne måten: «Jeg sa til Peter at han var en hykler. Jeg sa det rett til ham. Så alle hørte det.» Ferdig med det. Men vi hører ikke slutten. Det hadde vært gøy å høre at da Paulus hadde irettesatt Peter, lusket Peter til Jerusalem med halen mellom beina. Og så kastet Paulus ut Jakob og de andre. Men nei da. Dette tyder på at Paulus hadde et oppgjør i Antiokia. Han kranglet med Peter. Men han vant ikke. Han gikk ikke av med seieren. Ikke den gangen. Det tyder på at fraksjonen til Jakob hadde innflytelse. Den hadde innflytelse utenfor Jerusalems jurisdiksjon. Og Jakob og gruppa hans var kanskje der fordi de syntes at de burde bruke sin autoritet. Utenfor Jerusalems jurisdiksjon.

L. Michael White Denne krangelen om å spise sammen med ikke-jøder var trolig vendepunktet i karrieren til Paulus. Paulus drog til Vest-Tyrkia eller Lilleasia, og til Hellas. Her var han i de neste ti årene, fra år 50 til 60. Paulus konsentrerte seg helt om denne delen av Egeerhavet. Det var trolig Efesus og områdene omkring som ble den viktigste basen for arbeidet hans. I Efesus var det et kosmopolitisk miljø. Inskripsjoner, statuer, kunst og bygninger forteller oss at dette var et skjæringspunkt for kulturer og religioner i hele Middelhavsområdet.

Wayne A. Meeks Når vi leser liknelsene til Jesus, tenker vi på jordbruk. Vi tenker på bønder, jordeiere og gårdsarbeid. Paulus får oss til å tenke på skolen og filosofene. Vi tenker på taleren. Vi tenker på byen.

Holland L. Hendrix For Paulus var byen det naturlige miljøet for kristendommen. Han kom tilbake til samme by. Han besøkte nye byer. Det var byer han drog til, ikke geografiske områder. Vi må være klar over at det var fra disse byene at kristendommen ble utbredt.

L. Michael White Paulus gjorde rundreiser til menighetene ved Egeerhavet. Eller han sendte hjelpere. Folk som Timoteus og Titus. De samlet informasjon og så etter hva som skjedde i byer som Filippi. Noen ganger hjalp de til med å grunnlegge nye menigheter. For eksempel i Colossae eller i det indre av Galatia. Vi må tenke oss misjonsarbeidet hans som en bikube av aktivitet.

I brevet til menigheten i Roma hilser Paulus navngitte personer. «Hils Epainetos. Han var den første som ble vunnet i Asia. Hils Andronikus og Junias, som har sittet i fengsel med meg. Hils Urbanus, vår medarbeider, og min kjære Stakys. Hils Apelles, han som har stått sin prøve som kristen.»

Wayne A. Meeks Det tradisjonelle synet er at de første kristne var proletarer. Marxistene gjorde et stort nummer av det. De kom fra underklassen. Men hvis vi studerer Apostlenes gjerninger og Paulus, møter vi en rekke mennesker som blir navngitt. Dette er Erastus, som var finansråd i Korint.

En inskripsjon med navnet til Erastus kan fremdeles ses i byen Korint.

Wayne A. Meeks Gaius fra Korint hadde så stort hus at han tok imot både Paulus og alle menighetene i Korint. Alle smågruppene kunne møtes i huset hans samtidig! Stefanus og familien hans tok imot menigheten. Lydia i Filippi solgte purpurvarer. Lukusbetonte tøyer. Vi har Priska og Aquilla. Kona er nevnt før mannen sin. Hun må ha vært en betydningsfull kvinne. Vi får inntrykk av at mange sosiale lag var representert i disse tidlige kristne samfunnene. De tilhørte ikke toppsjiktet. Med unntak av Erastus var det ingen aristokrater. Ingen medlemmer av byrådet. Vi har ingen slaver fra gårdene. De stod lavest. Men ser vi på resten av den sosiale pyramiden, finner vi representanter i disse tidlige kristne gruppene. Vi får et bilde av folk som klatrer, for å bruke en moderne beskrivelse. Folk med blandet status, som ble betraktet av adelen som nyrike, folk som ikke hører til det gode selskap. Selv synes de at de fortjener høyere status enn de får. I dette samfunnet finner de en respektert rolle som ledere.

L. Michael White Gudstjenesten foregikk trolig omkring middagsbordet. Ordet «kommunion» kommer av fellesskapet under måltidet. Vi vet at all gudstjeneste i den første tiden foregikk ved bordet. Paulus nevner at en person sang, og at en annen bad en bønn. Alle kom med sitt bidrag. Enten med mat eller med fromhet og tilbedelse.

Elizabeth Clark I Det nye testamentet får vi vite at kvinner eide husene der de kristne møttes. Jeg tror ikke at de kvinnene som eide husene, nøyde seg med å servere kaffe og kaker for menigheten. Jeg tror at de hadde makt gjennom sin rolle i kirken.

Elaine H. Pagels Paulus snakker om dem som forkynnere og lærere. Som beskyttere og venner. Men dette var ingen gullalder for likestilling. Jeg ser for meg en ny og uformet, mangfoldig og truet bevegelse. Kvinnene fikk lettere ta del. For en stund! Noen steder, men ikke overalt.

Paulus bygde opp fellesskapet ut fra et bestemt syn. Han måtte kjempe for å hindre at menighetene kom under innflytelse av andre forkynnere. Han skriver: «Uforstandige galatere! Hvem er det som har forhekset dere?»

Allen D. Callahan Forholdet til disse menneskene var ikke helt uten problemer. Han måtte holde kontakten på avstand, og det er vanskelig. Og han måtte gjøre det gjennom brevene.

Paula Fredriksen I brevene gir han ofte mottakerne et referat av konflikter han har hatt før konfliktene med dem.

Wayne A. Meeks De første kristne kranglet om hvem som hadde rett. Vi ser det fra første stund. Motstanderne i Galatia sier til apostelen Paulus: «Hvis du vil være kristen, må du først være jøde. Du må la deg omskjære og følge visse regler fra Toraen. Paulus tar feil.» Og Paulus må svare: «Dere forstår ikke hvor radikalt det er, dette som Gud gjør her.»

Paulus sa at Guds rike skulle komme straks. Og han forkynte at de som omvendte seg til Jesus, skulle bli frelst. «Dere vet hvilken tid det nå er. Timen er kommet da dere må våkne. For frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro.»

L. Michael White Det er tydelig at det stadig dukker opp spørsmål om når dette riket skal komme. Hva kommer til å skje? Og hvor snart?

Paula Fredriksen Etter 25 år venter de stadig på Kristi snarlige gjenkomst. Og rikets komme. Det er denne utålmodigheten som skinner gjennom i brevene hans.

L. Michael White Det første brevet er det eldste bidraget til Det nye testamentet. Det er det første brevet til tessalonikerne. Paulus må trøste dem fordi folk i menigheten dør uten at riket er kommet.

Paulus trodde at verdensordenen ble forandret. At tiden holdt på å løpe ut, og at enden var nær.

Holland L. Hendrix Det var læren om endetiden som virket truende på romerne. Og på den delen av lokalbefolkningen som hadde satt inn sin autoritet på romernes styre.

Apokalyptiske forventninger nørte opp under en politisk uro i Judea. Daglig vokste jødenes motstand mot det romerske overherredømmet.

L. Michael White Også i Jerusalem ble situasjonen mer og mer spent på midten av 60-tallet. Josefus sier at det ble økende spenning på grunn av de siste guvernørene på bygda. Han sier at de var uærlige, korrupte administratorer. De utplyndret folket og stakk pengene i sin egen lomme. Josefus sier også at det var en annen grunn til spenningen. Stadig flere banditter og opprørere stakk hodet fram i landet. Bandittvirksomheten økte. Selot-bevegelsen dukket opp. En politisk aktiv opprørsbevegelse. I tillegg kom korrupsjonen i administrasjonen. Følgen var at situasjonen i Jerusalem ble ytterst spent.

Etter ti års arbeid i det østlige Hellas bestemte Paulus seg i år 60 for å avslutte sin innsats der. Til menigheten i Roma skriver han: «Jeg har gjort det jeg skulle her. Nå drar jeg til Jerusalem med hjelpen til de hellige der.»

Paulus ville holde det løftet han gav Peter og Jakob på konferansen i Jerusalem. I de ti årene han hadde vært ved Egeerhavet, hadde han latt menighetene samle penger til Jerusalem. Nå ser vi at han krever dem inn. En utsending fra hver menighet skal ha med seg bidragene. Og de skal dra sammen og legge dem for føttene på Jakob.

«Jeg vet at når jeg kommer til dere,» skriver Paulus, «da vil jeg komme med en rikdom av Guds velsignelse.»

Men da han kom tilbake til Jerusalem med bidraget, ble han arrestert som urostifter.

Ifølge Apostlenes gjerninger ble Paulus ført til Roma. Innen kort tid ble lederne i den tidlige Jesus-bevegelsen radert bort.

Ifølge tradisjonen døde både Peter og Paulus omkring år 64. Omtrent samtidig forteller Josefus oss at Jakob, broren til Jesus, også var blitt drept. Alle i løpet av de samme to-tre årene. Da den første generasjonen var borte, ble forventningene om at de varslede tingene skulle skje, et problem for mange mennesker.

I år 66 brøt den jødiske motstanden ut i en åpen konflikt med Roma. Opprørerne grep makten i Jerusalem. Den første oppstanden hadde begynt. Fra Dødehavsrullene: «I sannhet, du er herre på slagmarken. De blir knust av din hånd. Og det finnes ingen som kan gravlegge dem.» Det kunne virke som om esseernes spådommer skulle bli oppfylt.

De fleste trodde at opprøret var den apokalyptiske hendelsen. Det nye kongeriket på jorden skulle komme. Flere av opprørslederne hevdet at de var messiaser eller profeter.

I Dødehavsrullene heter det: «Som ild i tørt gress skal de fortære ugudeligheten.» Tro mot sine idealer marsjerte esseerne for å kjempe mot romerne. Men de ble utryddet.

Selv mange av de kristne trodde at opprøret var apokalypsen.

«Englehærenes krigere er med våre menn. Og krigens seierherre er med vår menighet.» Historikeren Josefus var en krigsfange som gikk over til romerne. Han ble vitne til Jerusalems ødeleggelse.

Josefus sier at han gikk utenfor murene. Han tryglet folk om å gi opp. Og ikke utsette seg for en langvarig beleiring. I to år ble Jerusalem beleiret. Hungersnød, sykdom og mord hørte til dagens orden. Dødsfallene var en katastrofe for den jødiske befolkningen. I august måned i året 70 var Jerusalems skjebne beseglet. Romerne var samlet, klare til å bryte gjennom. Det var bare et tidsspørsmål. Men jødene ville kjempe til døden. Og mange av dem døde. Josefus beskriver hvordan romerne brøt gjennom murene. Soldatene løp gjennom gatene og gikk inn i alle husene.

«Med sverd stormet de inn i gatene og massakrerte alle de kom over. Og brente husene til alle som søkte tilflukt. De hugde ned alle som kom i deres vei og druknet hele byen i blod. Likene av dem som bodde der, av fremmede, prester og lekfolk, ble liggende om hverandre. Blodet ble til bassenger i Guds hager.»

En fryktelig massakre. Vi har mange beviser for den. Vi finner gjenstander fra opprøret. Spredt i hele dette arkeologiske laget. Pilespisser, spyd og andre ting som tyder på at det var kamper mann mot mann over hele byen.

Josefus forteller: «Om kvelden opphørte nedslaktingen. Om natten fikk ilden overtaket, og Jerusalem stod i flammer.»

Arkeologene gir oss et talende eksempel. De fant et hus som ble brent under disse kampene. Møbler og husgeråd er på plass. Og vi ser fremdeles tydelig et lag med aske og rester etter brannen.

«Romerne satte fyr på tempelet. Det eneste som stod igjen, var grunnmuren.» Romerske tropper plyndret tempelet og fjernet de hellige gjenstandene.

Jerusalem var den hellige byen. Tempelet gav den identitet. Nå var det borte. Det er svært viktig at vi husker at de kristne sogner til jødedommen fram til opprøret. Opprøret og det som siden skjedde, innleder en splittelse. Hver gruppe prøver å revurdere tradisjonene sine i lys av opprøret som mislyktes. Vi ser for oss folk som flykter fra Jerusalems brennende ruiner. Når de så tilbake på røyken som steg mot horisonten, husket de kanskje salmens ord fra den første ødeleggelsen før landflyktigheten i Babylon: «Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi tenkte på Sion.»

Norske tekster: Ingrid Johanne og Olav Vaalund