|
Det nye testamente ble skrevet på såkalt koiné-gresk,
datidens mest talte språk i den gresk-romerske verden. Teksten
til Det nye testamente omtales gjerne som "grunnteksten".
Dette kan gi et forenklet bilde av saken. Den teksten som forfatterne
selv skrev, originalen om man vil, eksisterer ikke til noen som helst
del av Det nye testamente. Det vi har er kun avskrifter, stort sett
avskrifter av avskrifter. Disse kalles håndskrifter,
tekstvitner eller manuskripter. Det er over 5000 av dem til ulike deler
av Det nye testamente. Manuskriptene er forskjellige på flere
måter:
- ulik alder: De eldste er fra 200 e.Kr, og de yngste fra om lag 800
e.Kr.
- ulik kvalitet: Det kan være små papyrusbiter av noen
vers eller deler av vers, som eksempelvis Papyrus nr. 52, som er det
eldste og dateres til ca. 125 e.Kr. Men det kan også være
større tekstdeler, hele skrifter, ja, også hele Det nye
testamente. Særlig betydningsfulle er de såkalte kodici,
Kodex Sinaiticus og Kodex Vaticanus fra 4. århundre e.Kr., og
som begge rommer stort sett hele Det nye testamente.
- flere språk: Foruten de greske tekstvitner finnes det manuskripter
både på latin, syrisk, etiopisk, for å nevne de
viktigste. I tillegg til manuskripter kan det dreie seg om oversettelser
eller sitater hos kirkefedre.
- ulik geografisk spredning: En tekstvariant som har støtte
fra ulike steder i den tidlige kirke har et særlig krav på
å bli vurdert.
I en moderne utgave av Det greske nytestamente er det listet opp nederst
på sidene de ulike lesemåter som er bevitnet, og som forskeren
må forholde seg til. Det tekstkritiske
noteapparatet nederst på siden i en trykt gresk utgave av
Det nye testamente kan for en uinnvidd gi inntrykk av kaos og tilfeldigheter
i teksten, men det er en ordnet oversikt og samling over alle relevante
manuskripter. Sammenlignet med annen litteratur fra antikken, så
som tekster skrevet av filosofer og dramatikere, er Det nye testamentes
tekstgrunnlag enestående. Det finnes knapt noen litteratur fra
denne tiden som er så bredt bevitnet i så mange og gamle
håndskrifter.
Innenfor faget Det nye testamente utgjør vurderingen av håndskriftene
en særlig krevende profesjon. Fagordet på denne aktiviteten
er tekstkritikk, og eksempelet fra Markusevangeliets slutt viser hva
det dreier seg om.
I Norge har spørsmålet om hvordan Det nye testamente skal
oversettes, reist en debatt om tekstkritikk, og hvilke kriterier som
skal gjelde for å etablere bibelteksten i særdeleshet. Mens
Bibelselskapets bibeloversettelser har valgt å følge en
bred faglig tradisjon ved å gi prioritet til de tekstvitner som
er eldst og uavhengige, har Norsk Bibel valgt å gi prioritet til
tyngden eller majoriteten av tekstvitnene. Det vil si at man i stedet
for alder legger vekt på bredden i bevitnelsen. Da Norsk Bibel
ble offentliggjort, ble det lagt ved en redegjørelse for hvordan
man tenkte tekstkritisk. Om den norske debatten kan man informeres ved
å lese Martin Synnes, "Hva er skjedd med Bibelen?",
Luthersk Kirketidende 130 (1995) s.136-142; Tom Arne Møllerbråten,
Den uforsiktige forsiktighet: En analyse av tekstkritiske prinsipper
og valg i norske bibelutgaver fra det 20. århundre, med særlig
vekt på NO78 og NB88, (Hovedoppgave i kristendomskunnskap
ved Det teologiske Menighetsfakultet 1995) og Ernst Baasland, "Bibeloversettelse
og bibelsyn" i Dagfinn Rian (red.), Bibel og Bibeloversettelse,
Relieff Nr. 37, (Trondheim 1995: Tapir) s. 125-140.
|
