|
Romerne tolererer alle fremmede religioner så lenge gudsdyrkerne
utfører sine borgerlige plikter, som blant annet innebærer at
man også tilber de romerske gudene og ofrer til keiseren. Fordi
de kristne tror på den ene Gud og derfor ikke vil gjøre dette,
blir de sett på som usosiale og samfunnsfiendtlige. De blir møtt
med sosial mistenksomhet, og etter hvert blir de også forfulgt
og dømt til døden. Kirkefaderen Tertullian (ca. 200 e.Kr.) skriver
at martyrenes blod er blitt kirkens sæd. Den kristne bevegelsen
blir et dilemma for myndighetene. Det går opp for dem at de kristne
ikke kan nyte godt av den priviligerte posisjon som den jødiske
religion har hatt fra gammelt av. Et godt innblikk i det dilemma
som romerske embetsmenn føler overfor de kristne, gir den kjente
brevvekslingen mellom keiser Trajan og hans guvernør i Bithynia,
Plinius den yngre (ca 112 e.Kr.). Samtidig som kirken blir en
martyrkirke, blir det på 200-tallet tydelig at kristendommen er
en mangfoldig bevegelse. Et eksempel på dette er funnene av tekstene
fra Nag Hammadi i Egypt i 1945. De viser at det var flere måter
å forstå Jesus på.
|
Mange kristne mistet livet i store amfiteatre under forfølgelsens
som fant sted før 300-tallet.
«Grafitti» fra Palatinerhøyden i Roma, som fremstiller
Jesus med eselhode. Undet
tegningen står det «Alexamenos tilber sin gud». |
