Utskrift fra programmet «Mangfold og martyrium»

Utskriften er en direkte utskrift fra oversettelsen til tv-serien og har samme rekkefølge som i programmet. Det innebærer at setningsformen er litt spesiell og knapp siden den gjengir oversatt tale.

De leste kommentarene i programmet er rykket inn slik som dette avsnittet

For ordens skyld er de ulike forskernes navn gjengitt i kursiv ved starten av «sine» kommentarer, slik: L. Michael White

Hver eneste søndag samles mennesker for å lytte til et budskap. I nesten 2000 år er budskapet formidlet igjen og igjen. Og hver generasjon har lagt til sin egen mening og tolkning. Budskapet og historien om Jesus fra Nasaret ble opprinnelig fortalt av hans første etterfølgere. Så ble det gjenfortalt i evangeliene av nye troende som kom til. Slik begynte en religion å ta form. Ved hjelp av historikere, teologer, arkeologer og andre vender vi tilbake til tiden da en ubemerket mann ble født. Han som senere fikk et navn som ble grunnlaget for menneskers tro.

I det forrige programmet hørte vi om evangelistene Matteus, Lukas og Johannes. Matteus henvendte seg til jødiske lesere og Lukas hadde hedninger som tilhørere. Gjennom Apostlenes Gjerninger fortalte Lukas om hvordan den kristne tro spredte seg over store deler av romerriket. Evangeliet etter Johannes ble skrevet mye senere. Her er forestillingen om Guds rike mindre konkret og mer åndeliggjort og forholdet mellom kristne og jøder er mer tilspisset og spent.

I det romerske Colosseum kom døden til å bli masseunderholdning. Amfiteatre demonstrerte keiserens makt. Dømte kriminelle ble sendt hit for å bli slukt av ville dyr. Den gang ble også de kristne regnet som kriminelle. Siden keiser Augustus var alle religioner blitt tolerert i Roma. Forutsatt at gudsdyrkerne gjorde sin plikt og ofret til keiseren. Det var dette som brakte kristne i konflikt med romerske myndigheter. Ved slutten av det første århundret var kristendommen for de få. Romerriket var hedensk. Det var umulig å tenke seg at en sekt kunne utfordre hedenskapet.

L. Michael White Religionen i oldtiden var en del av det offentlige livet. De tenkte seg ikke noe skille mellom religionen og staten.

Paula Fredriksen Hedenskapet var en mangfoldig, stedegen religiøs blanding i de tradisjonelle samfunnene ved Middelhavet. Et univers som er fullt av guder og ånder. Når vi ser mot stjernene, ser vi heltenes sjeler.

Hedenskapet var svært tolerant. De olympiske guder ble æret. Men også andre guder ble tilbedt.

Folk oppsøkte regelmessig magikere. Hvis de hadde bihulebetennelse eller satset på hester, søkte de profesjonell assistanse.

Men mange søkte trøst i mer personlige og åndelige religioner. En freske i Pompeii viser gudsdyrkere som feirer ritualene til en eldgammel dionysisk mysteriekultus. Og nyere former for kultus fikk fotfeste rundt omkring i riket. I en hymne til Isis heter det: «Du største blant guder. Du som styrer over luften og det grenseløse rom. Du er lysets og flammens herskerinne.»

Holland L. Hendrix I de større byene ved Middelhavet ville vi finne grupper som dyrket de egyptiske gudene. I egyptisk religion hadde Isis økende tilslutning. Tilhengerne oppfattet Isis som uvanlig omsorgsfull. Isis hjalp dem når de hadde problemer. Hun bønnhørte dem. En av de viktigste avbildningene er den vi kaller Isis lactans. Isis som ammer barnet sitt. Dette var bilder som kom til å sette sterkt preg på bildene av Maria og Jesus.

Tilhengere av guden Mitras samlet seg i hemmelige kapeller. De holdt hellige måltider og feiret gudens fødselsdag 25. desember.

Egyptisk religion og mitraisme var de store religionene. Og de var utvilsomt de farligste rivalene til kristendommen.

Elaine H. Pagels De som studerer opprinnelsen, spør seg om hvordan en slik bevegelse kunne lykkes så dramatisk. Det er ikke lett å svare på det. Hvorfor den lyktes når andre ikke gjorde det. Når vi tenker på hvordan oldtidens guder så ut, så likner de keiseren og hoffet. Kristendommen sier at alle, menn, kvinner, barn, slaver og barbarer, er gjort i Guds bilde og har stor verdi i Guds øyne. Et sterkt budskap i et samfunn der tre fjerdedeler er slaver!

Budskapet var på ingen måte entydig. I Egypt ble det i 1945 gjort et funn som viste at urkristendommens tro ytret seg på mange måter.

L. Michael White Ved siden av funnet av Dødehavsrullene er det viktigste funnet fra den tidligste kristne perioden de manuskriptene som ble funnet ved Nag Hammadi i Egypt. I 1945 ble det funnet manuskripter i leirkrukker. Gjemt i fjellveggen ved elva.

Elaine Pagels Det begynte med at en mann fra stedet, Mohammed Ali, var ute med brødrene sine i et helt vanlig ærend. De tok kamelene og red opp til en klippe, der det var mange tusen huler. De grov under klippene etter fuglegjødsel til åkrene sine. Og Mohammed Ali støtte på noe da han grov i jorden. Han grov videre og fant en 1,8 meter lang forseglet krukke. Ved siden av den var det et lik. Mohammed Ali var redd for at det var en jinn i krukka. Men så tok han opp en hakke og knuste krukka. Til sin glede så han partikler av gull. Men så oppdaget han at det var biter av papyrus. I krukka var det 13 bøker som var innbundet i gasellelær.

Bøkene var skrevet på koptisk, et gammelt egyptisk språk. Ali var ute av stand til å lese dem og tok manuskriptene med seg.

Moren hans sa at hun tente opp i ovnen med noen av dem. Det ingen visste før mye senere, var at det var noen av århundrets mest dyrebare tekster. De gav oss en helt ny forståelse av den tidlige kristne verden.

Bøkene viste at urkristendommen var mer mangfoldig enn antatt. Det var flere måter å forstå Jesus på.

Det var opprinnelig 52 tekster. Hvis ikke noen av dem ble brent! De inneholdt hemmelige evangelier som Tomasevangeliet. Og Filipevangeliet. Og samtaler mellom Jesus og disiplene. All slags litteratur fra tidlig kristen tid. De minner om Det nye testamentet, men med viktige forskjeller.

Holland L. Hendrix Vi kan snakke om kristendommene i det 2. og 3. århundre. Dette var et brokete fenomen. Kristendommen var ingen samlet religiøs bevegelse.

L. Michael White Det var et regionalt mangfold. Kristendommen i Roma skilte seg fra kristendommen i Nord-Afrika. Og andre varianter finner vi i Egypt, Syria og Palestina.

Noen av de eldste kristne samfunnene var i Tyrkia, der Paulus grunnla mange av de første menighetene. De kristne her kom i konflikt med romerne ved slutten av det 1. århundret.

Omkring år 112 skjedde det noe viktig. Noe som gir oss ny innsikt i historien til kristendommen. Scenen er den romerske provinsen Bithynia i det som nå er Tyrkia. En relativt ny guvernør skulle overta. Navnet hans var Plinius den yngre. Han var en venn av keiser Trajan. En høyt respektert embetsmann.

En av pliktene var å sørge for lov og orden. Han ble konfrontert med et rettslig og etisk problem, som han omtaler slik i et brev til keiser Trajan: «Da jeg aldri har vært til stede i slike saker, er jeg ikke kjent med de metodene som gjelder for eksamineringen og straffeutmålingen.»

L. Michael White Vi må se for oss Plinius som romersk administrator. En romersk dommer i sin beste stas. Han sitter i rettssalen med vakter, rettstjenere og hoffmenn. Og foran ham står de kristne. Plinius forstår ikke hvem de er, og hvorfor de er der. De har åpenbart gjort noe som har hisset opp naboene. Naboene klager over at templene er tomme. Ingen kjøper visse saker til gudene. Og de er kristne. Plinius måtte behandle det som en kriminalsak.

Holland Lee Hendrix Plinius var forvirret. Han ser skikkelige, lovlydige borgere som blir anklaget for å være kristne. Og bare på dette grunnlaget fortjente de dødsstraff! Plinius gir oss et glimt av de moralske og juridiske problemene som kristendommen skapte for samvittighetsfulle embetsmenn.

«Jeg gjorde det slik: Jeg spurte om de var kristne. Jeg gjentok spørsmålet to ganger og truet dem med dødsstraff. Hvis de holdt fast ved tilståelsen, lot jeg dem henrette.»

L. Michael White Han sier at de ikke gjør så mye galt. De møtes før daggry. De synger vekselsang. Og de dyrker Kristus som om han var en gud. Og så avlegger de en ed. Ikke om å gjøre noe galt. Men om å være gode. Ikke bedra folk og ikke gjøre noe ondt.

«De som nektet for at de var kristne og gjentok en påkallelse, og som ville tilbe ditt avbilde, mente jeg det var rett å løslate.»

Og han spør keiseren om han har håndtert det korrekt. Keiseren svarte at det hørtes greit ut. Men han skulle ikke lete etter disse kristne. Og anonyme anklager skulle han ikke ta altfor alvorlig. Han måtte ikke skape dårlig presedens.

Før Plinius ble kristne regnet som en sekt innenfor jødedommen.

Fordi den ble betraktet som jødedom, ble kristendommen vernet av den juridiske statusen til den jødiske tradisjonen. Når vi ser at Plinius regner de kristne som en egen gruppe, markerer det at kristendommen får en annen status i forholdet til jødedommen. Og i forholdet til Romerriket.

Holland Lee Hendrix Programmet til Plinius ble til en henrettelsespolitikk. Og den ble modell for praksisen i Lilleasia, det som nå er Tyrkia. Metoden var å stille spørsmålet. Hvis svaret var nei, skulle de ofre. Ellers ble de henrettet. Plinius mente at han gjorde det rette. At han reddet riket fra en farlig og oppviglersk bevegelse.

Det var uviljen mot å ofre til keiseren og gudene som gjorde at kristne ble sett på som usosiale og samfunnsfiendtlige.

L. Michael White Religionen var svært viktig for at staten skulle bestå. Borgerne ofret på bestemte dager for å feire at staten ble grunnlagt. De ofret på fødselsdagen til keiseren. Byene arrangerte festligheter for å feire keiserne. Og hele befolkningen skulle komme og delta.

Ved seremoniene ble det merkbart at de kristne holdt seg borte.

Da de kristne ble mer synlige på den sosiale arenaen, la hedningene merke til at de ikke var til stede på viktige festdager. De var uvillige til å delta i visse sider ved det sosiale livet.

Paula Fredriksen For lenge siden hadde jødene avtalt med keiseren at jøder ikke trengte å delta i hedenske ritualer. Men slike ritualer var en del av livet i en romersk by. Jødene ble fritatt på grunn av sine holdninger.

Wayne A. Meeks Nå kommer en ny gruppe. De kristne. De oppfører seg også slik. Men gruppa er ikke gammel. Den begynte under Pontius Pilatus. Men for romerne kan det ikke være en religion hvis det er nytt. En religion er ifølge romerne definert som noe gammelt. Hvis den er ny, er den en overtro. Den er ingen religion. Og overtro er ikke noe positivt.

L. Michael White Vi har et godt eksempel på det hedenske synet på de kristne i en liten graffiti som ble funnet på Palatinerhøyden. En inskripsjon som er risset på en mur. «Alexamenos tilber sin Gud.» Alexamenos bøyer seg for mannen på korset. Og mannen på korset har eselhode.

Paula Fredriksen De kristne gjorde seg til fremmede i sin egen by. Og derfor ble de brukt som forklaring hver gang de vanlige ulykkene rammet menneskene. Pest, jordskjelv og flom. Kristne gjorde ikke sin plikt mot himmelen. Hvorfor skulle da gudene gjøre noe for byen?

Ennå var forfølgelsene lokale og sporadiske. Men det ble kriminelt å være kristen. De som ble tiltalt, fikk et fryktelig valg: Enten å tilbakekalle troen og ofre. Eller å ofre livet for troens sak. Kirkefaderen Tertullian sier: «Martyrenes blod ble kirkens sæd.»

Paula Fredriksen Et av de mest fantastiske dokumenter som historikerne har, er dagboka til en ung kvinne som ble drept i år 202 eller 203 i Kartago. Som innslag i en offentlig fest. Hun het Perpetua. Og hun insisterte på å bli drept.

«Jeg var skrekkslagen. Aldri før hadde jeg vært i et så mørkt hull.»

Perpetua ble arrestert. Og hun insisterte på å dø. Det er en sterk scene fra retten. Faren til Perpetua bønnfalt henne. Til slutt prøvde han å slå henne. Og guvernøren måtte få soldatene til å stagge ham. Guvernøren ber henne om å samarbeide. Men Perpetua sier: «Nei. Jeg er kristen.» Det ble ikke drevet jakt på kristne. Perpetua får besøk av andre kristne. Hvis guvernøren ville hatt dem alle, kunne han arrestert dem som besøkte Perpetua.

L. Michael White Hun er gravid i en del av historien og føder like før hun skal dø. Hun må gi fra seg sitt eget barn. I det øyeblikket hun skal gi sitt eget liv.

«I drømme så jeg en stige av bronse som nådde til himmelen. Nederst lå en drage som ville angripe alle som entret stigen. "I Jesu Kristi navn," sa jeg. "Han kommer ikke til å skade meg."»

Paula Fredriksen Dagboka slutter før Perpetua blir ført til arenaen. Avslutningen er skrevet av en annen, som presenterer historien om en helt.

«Tidlig om morgenen på seierens dag marsjerte de til amfiteateret. Som om de skulle til himmelen.»

L. Michael White Hun blir ført ut i amfiteateret for øynene på folket. Og hun skal rives i hjel av dyr. Og hun opptrer virkelig med stor autoritet verdighet og ro.

Paula Fredriksen Hun får dyrene til å vike unna. Men til slutt, etter at hun er angrepet av flere dyr, skal en ung gladiator drepe henne. Det er en utrolig gripende scene. Hånden hans skjelver for sterkt. Og hun tar hånden hans og fører sverdet mot sin egen hals.

Wayne A. Meeks Alle historiene om martyrer er heltesagaer. Hensikten med dem er å styrke dem som er igjen i troen. Hvis vi bare leste sånt, ville vi tro at alle var helter. Og at kirken blomstret på grunn av heltemotet. Det er selvsagt en idealisering. Teller vi de martyrene vi hører om, får vi et lite antall i de tre århundrene da de kristne var outsiderne.

Paula Fredriksen Det var ikke titusener av martyrer. Men titusener beundret de få som led martyrdøden.

L. Michael White Historien om Perpetua er en viktig milepæl i utviklingen av kristendommen. Den forteller oss hvordan de kristne ble betraktet. Kontrasten er tydelig: Plinius levde i begynnelsen av det andre århundret. Da var de kristne en ukjent gruppe. Selv når han henretter dem, vet han ikke riktig hva han skal tro. Når Perpetua møter døden som martyr 100 år senere, i år 203, var kristendommen et kjent fenomen. Perpetuas død viser at de kristne har fått en ny status. De begynner å bli en del av den romerske verden.

Norske tekster: Ingrid Johanne og Olav Vaalund