Utfyllende stoff til innledningskapittelet i studieboken

Om ikke-kristne kilder

For en fyldig behandling av disse kildene vises til F.F. Bruce, Jesus and Christian Origins Outside The New Testament, Hodder and Stoughton, London: 1974. Noen kilder skal nevnes her. Den fyldigste presentasjonen av Jesus i en ikke-kristen kilde finnes hos Josefus i hans skrift Antiquitates Bok 18,63-64. Blant fagfolk omtales denne teksten som Testimonium Flavianum (det flaviske vitnesbyrd):

"På denne tid fremtræder Jesus, en vismand, om ellers det er riktig at kalde ham et menneske; thi han øvede forunderlige gerninger, og han var en lærer for dem, der med glæde tager imod sandheden. Han vandt mange jøder for sig og også mange av hellenerne. Han var Kristus. Og da Pilatus havde dømt ham til korsfæstelse, efter at han var blevet angivet af nogle af de ledende mænd blant os, blev han ikke svigtet av dem, der først havde fattet kærlighed til ham. Thi han åpenbarede sig for dem levende på den tredie dag, og de guddommelige profeter havde spået dette foruden mange andre forunderlige ting om ham. Og indtil nu er de kristnes slægt, som har fået navn efter ham, ikke ophørt med at bestå" (oversettelse fra Flavius Josefus, Den jødiske krig, Oversat med indledning og kommentarer af Erling Harsberg, København 1999, s.xvii).

Det er med en viss undring man leser en slik tekst hos en som selv ikke er kristen. Det har derfor vært og er en intens debatt om dette virkelig er en tekst skrevet av Josefus. De fleste vil nok regne med at teksten i sin foreliggende form er kristelig bearbeidet; det vil altså si at teksten er formidlet gjennom kristne som enten har lagt til noe eller pusset litt på teksten. Noe må imidlertid Josefus ha visst om Jesus siden han et annet sted nevner Jakob og omtaler ham som Jesu bror. Usikkerheten om det flaviske vitnesbyrd er såvidt sterk at forskerne er tilbakeholdende med å benytte den fullt ut.

I sin fortelling om Romas brann skriver Tacitus følgende i sin Annales XV.44:

"...For å få slutt på folkesnakket diktet Nero opp noen som skulle være skyldige i brannen, og hjemsøkte dem med utsøkte straffer - det var folk som mengden kalte kristne og som var forhatt ved sine skjenselsgjerninger. Opphavsmannen til dette navn var en viss Kristus som under Tiberius` regjering var blitt dømt til døden av prokuratoren Pontius Pilatus. Selvom de kristnes fordervelige vantro foreløpig var blitt undertrykket, så brøt den ut igjen, ikke bare i Judea, som dette onde skrev seg fra, men også I Roma, hvor alt avskyelig og skremmelig strømmet sammen fra alle kanter og fikk ny tilvekst..." (gjengitt etter Tacitus, Årbøkene (Annales, Oversatt med innledning og noter av Henning Mørland, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, Aschehoug, Olso 1988).

Plinius skriver ca. år 110 til keiser Trajan i Roma. Han ber om råd til å behandle de kristne på en riktig måte. Brevet (Brev 10,96) er (sammen med keiserens svarbrev) en av de viktigste og mest informative kilder vi har til de første kristne fra en utenforstående og kritisk betrakter (se til dette kap.7 i boken "Mannen som ble Messias"). Her sier han blant annet:

"Men de forsikret at deres forbrytelse - eller rettere feiltakelse - gikk ut på at de pleide å komme sammen før soloppgang på en bestemt dag og under vekselsang synge en hymne til Kristus likesom til en gud og ved ed forplikte seg, ikke til noen slags forbrytelse, men til at de ikke skulle begå tyveri, ran eller ekteskapsbrudd, og at de ikke skulle bryte sine løfter, at de ikke skulle nekte å ha mottatt betrodd gods når dette igjen ble dem avkrevd. Etter dette hadde de hatt for skikk å gå fra hverandre for så atter å komme sammen for å innta et måltid, dog et ganske enkelt og uskyldig". (gjengitt etter Einar Molland, Latinske lesestykker for teologer, 3.oversettese ved Vegard Skånland, Oslo: Universitetsforlaget 1966).

Dersom vi beveger oss lenger inn i det annet århundre, blir kildene flere og ofte mer ironiske og bitre mot de kristne. Her kan nevnes satirikeren Lukian fra Samosata og de store kristendomskritikere i antikken, Kelsos og Galenos.